Verdensmester i OCR- Mari Weider om lidenskapen for sporten og hvordan NuroKor hjelper henne

CEO og Fysioterapeut
Norkor Norway

I 2019 ble Mari Weider verdensmester i OCR - hinderløp. Hun bruker NuroKor først og fremst mot ulike typer smerter, og elsker at hun kan bruke NuroKor når som helst og hvor som helst.

 

Hvordan startet du opp med sporten din?

Jeg kom borti hinderløp ved en tilfeldighet, jeg snuste veldig på fitnessbransjen siden mange av mine omgangsvenner på den tiden var opptatt med dette. Heldigvis møtte jeg motstand hos mannen min til dette, og samtidig hørte jeg fra ei venninne at det var noe som het Tough mudder i utlandet. Det var visst noe kule greier med gjørme, løping og hinder. Hørtes spennende ut. I 2013 skulle Warrior Dash komme til Norge og vi skulle delta, de avlyste, men i stedet dukket plutselig både Viking Race og X-run opp. Det var det hardeste jeg noen gang hadde utsatt meg for…og jeg elsket det. Bildet av Martin og meg der vi hopper over ildhoppet til Viking Race sammen sier alt, jeg kokte over av endorfiner og adrenalin.

Hva elsker du med idretten din og det å konkurrerer internasjonalt?

Jeg elsker nettopp hinderløp fordi jeg får brukt alt jeg har puslet med opp gjennom årene. Jeg har alltid vært aktiv og trent mye, aldri hevdet meg i noe som helst, aldri trent systematisk, men heller aldri vært dårlig. I hinderløp fikk jeg bruk for både kondisjon, styrke og ikke minst det mentale. Det viste seg plutselig at det å være middelmådig på mange områder gjorde meg ganske så god i hinderløp. Kroppen min var i tillegg gjennomtrent og tålte harde konkurranser godt. Jeg elsket også følelsen av å våkne opp mørbanket dagen der på (ja jeg vet, litt masochisme der…), og vite at absolutt alle musklene i hele kroppen hadde gjort et godt dags arbeid!

Å konkurrere internasjonalt har alltid vært ekstra spennende. Da vi reiste til England i 2014 var vi fortsatt newbies, og var langt fra så «overlegne» på stadioen som vi er nå. Vi kjente ingen, kom til et fremmed land, og vi visste lite om hva som møtte oss. Konkurransene var mye større, folkene så proffe ut og vi følte oss små. Da vi sto på startstreken i England (helt tilfeldig i elite…det var ikke meningen vi hadde bare valgt en pulje så tidlig som mulig) og en mann (som vi senere fant ut at var Joe de Sena, grunnleggeren av Spartan Race) peppet oss opp før vi stormet ut fra start – ja jeg tror det var da vi ble tapt til sporten. Selv om hinderløp i Norge nå er av minst like høy standard som i utlandet, er det alltid en spesiell følelse å stå på startstreken i et annet land med det norske flagget på brystet. Noen ganger har vi stått på pallen, andre ganger ikke, men vi har aldri så langt gjort skam på flagget vårt og jeg er stolt av den innsatsen vi gjør.

Hvordan ser din vanlige dag ut i løpet av konkurransesesongen?

De første årene var konkurranse sesongen fra mai til sept. Men når man blir bitt av basillen har sesongen nå strukket seg fra januar til desember… Det vil si at de siste årene har vært et hardkjør på kroppen. Januar konkurransene har vi kuttet ut siste årene, så januar, februar, mars og april har vært noen av de få «fri-månedene» våre. Ellers brukes tiden til å balansere trening, konkurranser, hvile (!) og mat. Jentene våre krever også sitt, så hus og hjem er ting som ofte kommer bakerst i køen, men samtidig har vi opplevd så mye at det har vært det viktige for oss. En god dag for oss kan være både en løpeøkt + en styrke økt på sats. Vi har klart å få til muligheten for så mye trening siden vi begge jobber turnus. Uten det hadde et slikt treningsopplegg aldri vært mulig. I tillegg er vi to om dette, vi har begge gleden av det samme og jobber mot samme mål. Vi vet begge at det er viktigere å få tatt den planlagte treningsøkta eller sove litt på sofaen, enn å vaske badet.

Hva er det stolteste øyeblikket fra karrieren din?

Dette er veldig vanskelig…jeg har fått oppleve så uendelig mye, og det er vanskelig å plukket ut en enkelt ting. Selvfølgelig var øyeblikket da jeg kom i mål på Spartan sprint (7 km) på Ashburnham i 2015 helt sykt. Jeg hørte speakeren rope, «there is the first lady», jeg tenkte hva er det han snakker om. Jeg har ikke vunnet… Så kommer en av fotografene bort til meg, vi var da allerede blitt godt kjent med en del mennesker i England, han hvisket til meg «you won!» og jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte.

Øyeblikket da jeg skjønte at jeg hadde slått Linda Pilerud, min elskede men hardeste konkurrent i Spartan, på Spartan ultra world championship i Åre i desember 2019 var også helt rått. Jeg hadde ikke vunnet enda da, men visste at med henne ute av spill så var oddsen helt klart på min side, og jeg klarte det!

Men samtidig…det er gøy å stå på pallen, men f eks å bli invitert til Lake Tahoe i 2017, bo i en suite på hotellet på eventområdet, bli intervjuet sammen de største stjernene i Spartan sirkuset, å få lov å representere Norge i Spartan world championship sin første lag konkurranse var helt sykt stort. Antagelig er det noe av det største jeg har opplevd. Og så å få lov å reise tilbake året etter sammen med to av mine beste venninner og kjæresten min…ja nå mer enn noen gang skjønner jeg hvor privilegert jeg var da. Og nå er jeg så uendelig glad jeg tok den sjansen når den bød seg.

Men..med fare for å ha vært litt for navlebeskuende ovenfor her…det stolteste øyeblikket må jo selvfølgelig være da Martin og jeg løp lag sammen med Karoline, datteren vår, på Barskingen i 2019. Og vi kom på pallen!!! Helt sjukt.

Men apropo Karoline…hvor stolt var jeg ikke da hun løp Spartan Race for første gang helt alene i voksen pulje, og vant (ja hun var eneste i sin alder da… men kom likevel høyt opp på lista overall)…og da hun løp VM i England i 2019, syk men acet hele banen…og Nora…som var for ung til å løpe, men på trass testet noen av de vanskeligste hindrene og acet de. Barna mine gjør meg uendelig stolt og jeg skulle ønske de kunne bli like glad i sporten som meg!

Hvis du ikke var en idrettsutøver, hva ville du gjort?

…jeg skjønner ikke spørsmålet ;)

Hvilke skader har du hatt, og hvordan påvirker( påvirket ) de deg?

I 2015 (tror jeg) fikk jeg Plantar fascitt, en dritkjip skade som gjorde uendelig vondt og som jeg trosset med teip og smertestillende. Jeg nektet (som vanlig) å gjøre det rette med alternativ trening, teipet meg sammen og løp de løp som var planlagt. Utover det holdt jeg meg borte fra asfalten og mirakuløst forsvant den. Jeg fortsatte å løpe med såler, gjorde rehab-øvelser og sesongen 2016 ble bedre.

Jeg har alltid slitt med stramme (?) hamstrings, og smerter der, men i 2018 gikk det skikkelig galt da jeg stormet ut med eliten i Kollen under Toughest, i første bakken fikk jeg voldsomme smerter i høyre hamstring og haltet meg gjennom løpet (nei selvfølgelig brøt jeg ikke…). Jeg ble undersøkt av flere uken etter løpet og hadde nok ikke en ordentlig hamstring ruptur, men mikrorupturer som nok burde fått hvile. Problemet var som vanlig at løp skulle løpes (Lake Tahoe, VM og UltraVM i desember), løsningen ble tvungen hvile i 3 uker, fysio og rehab øvelser som jeg nok ikke var god nok på. Denne skaden sitter dessverre fortsatt dypt i meg…den plager meg nesten hver løpeøkt, hver konkurranse osv. Så hvorfor løper jeg fortsatt da?? Antagelig fordi jeg er dum og en junki etter løp. Jeg klarer ikke la være. Tøying, massasjerulle…og så strøm har blitt løsningen også for å holde dette nogenlunde i sjakk. Men helt bra blir jeg nok ikke før jeg tar til vettet og gjør det jeg dypt inne i meg vet må gjøres (hvile, null løping, styrke og rehab øvelser)

Hvordan hjelper NuroKor deg med å restituere deg?

NuroKor hjelper meg først og fremst med ulike typer smerter. Det kan være alt fra hamstringsmerter som til tider kan være tett på uutholdelig. Men også følelsen av stinne legger, vonde løpeknær, en sliten korsrygg og vonde albuer. Å være en aktiv hinderløper på toppen av 100% turnusjobb og med to aktive store barn som krever sitt, sliter på en «gammel» kropp. I stedet for å blakke meg på massasje en gang i uken, kan jeg bruke NuroKor når som helst og hvor som helst.

Hvor bruker du NuroKor?

Som jeg skrev over jeg bruker NuroKor når som helst og hvor som helst. Igjen i en ideel verden skulle jeg sikkert ligget på sofaen og slappet av med en god lydbok når jeg tok behandling. Men det eksiterer ikke i min verden. På en vanlig hverdag så har jeg flaks om jeg får sittet ned en liten halvtime i løpet av dagen. Jeg er derfor helt avhengig av å kunne bruke apparatet overalt og ikke minst når jeg beveger meg. Så det gjør jeg. På jobb, på vei til jobb, på trening, ja til og med på løpeturer selv om det hører sjeldenhetene til.

Hva er målene dine i nær fremtid?

Ja hva skal man si der…i nær fremtid er det ingen konkurranser, ikke i litt lengre fremtid heller, så svaret burde vel definitivt være Bli skadefri. Og det er jo helt klart ønske mitt. Fra mars til nå har det vært travelt med hus og hjem som har vært skakk kjørt i flere år nå, det har vært mye jobb pga travle dager på sykehuset -  til høsten har jeg en 10. klassing som også skal konfirmeres, jeg har en stri 13 åring som begynner på ungdomsskolen. Det passer kanskje med konkurransefri, det passer kanskje å få orden på hus og hjem, så håper jeg at høsten fra september av kan bli brukt til å gjøre det jeg vet jeg må av rehab-øvelser, gjøre daglige tøye/yogaøvelser og bruke NuroKor enda mer enn jeg gjør – så kan jeg kanskje la en liten bit av hinderløphjertet mitt holde håpet oppe om at Spartan VM i Abu Dhabi kan bli noe av…i desember…og skal jeg dit må jeg jo være skadefri, ha styrke og god kondisjon. Så motivasjon mangler det i hvert fall ikke på. Og med verdens beste treningskompis i min eldste datter, ja så må jo høsten bli bra, vinteren enda bedre og stå best mulig rustet til 2021 som forhåpentligvis blir helt annerledes enn 2020.

 

Legg igjen en kommentar

Navn .
.
Beskjed .

Vær oppmerksom på at kommentarer må godkjennes før de publiseres